Pappaperm

Jeg er i pappaperm. Lang pappaperm. Et helt arbeidsår. Det er bare så ubeskrivelig bra. Snakk om å ha det som den berømte plomma i det berømte egget. På morgenkvisten er det felles frokost. Så sendes først fruen av gårde på jobben, deretter 2 skolebarn: en førsteklassing og en tredjeklassing (Alle tre må man passe litt på, da, at de får med seg matpakka si, sekken sin, eventuelt gymtøy eller lommebok). Så har man hus og bebis for seg selv i noen timer. Og for all del, begge disse kan by på relativt store mengder med arbeid, men noe må man jo gjøre for all den lønna man får! Makan til luksus. Værsågod, vær hjemme med den nydelige babyen din, du, lønna di kommer inn som vanlig.

Om jeg er for enda flere pappauker? Hm. Jeg må jo si at i et ellers tannløst og feigt statsbudsjett var de to pappaukene av de beste punktene. Der viser jo regjeringen i det minste en slags retning, en mening, de våger noe! Både miljø - og kultur"satsningen" er derimot en del av den samme, store vitsen. Den rødgrønne vitsen. Men med foreldrepermisjonen er det iallfall litt trøkk..

Lett for meg å si, da. Vi har jo valgt dette selv, at jeg skulle få størstedelen av permisjonen og i tillegg ha litt ubetalt permisjon på slutten. Det passet for oss. Folk vet jo selv hva som er best for sin egen familie? Neppe. Jeg er ikke politiker, og trenger ikke å si at folk vet best selv. Jeg vil påstå at enda mer pappa hjemme er både samfunnsnyttig og familienyttig. Og vi trenger det, både samfunnet og familien. Det betyr naturligvis ikke at alle behøver å gjøre som oss, det må være rom for ganske stor variasjon. Men jeg liker tendensen, enda så lite "rødgrønn" jeg er.

Dette kunne man blogget side opp og ned om. Er ikke svart - hvitt, dette heller. Men at en lang pappaperm er bra for pappa (ihvertfall!), bra for barnet, bra for familien, bra for samfunnet og bra for mor, det er jeg helt overbevist om.