Dag 3: Kraftprøven - seniorene danner rammen

Selve dagen. Barns Green Half Marathon. Gutta gjorde alle en iherdig innsats, de fleste med godt eller iallfall godkjent utfall. Løypa er tung. Senior Eirik perset med 4 minutter der fremme. Været var greit, riktignok med litt duskregn. Undertegnede dannet som ventet baktroppen, men løp etter planen og bra til halvveis og litt lenger. Etter ca 15 km, var det helt stopp og kun keitete jogging resten av løypa (km - tidene varierte altså fra ca 4 blank til drøyt 7, det er hva man kaller en kjempesmell). Altså nok et mislykket halvmaratonløp. Der må trenes mer! Så får man holde seg til de noe kortere løpene en stund fremover.
Seniorene (undertegnede er fremdeles for senior å regne i utlandet..) har dermed sørget for (regner jeg kaldt og rolig med..) tidenes største tidsspenn på veteranturen, ca 25 minutter fra beste til verste. Det er da noget! Historisk.
Stemningen er på topp hos alle deltakere, og kvelden er ennå ung. Vi har spist og drukket før dusjen, nå skal der spises og drikkes etter dusjen. Bloggenschluss!

Dag 2: Jogg, Krig, Fotball og Shopping

Etter en kjapp engelsk frokost var det bare å skifte til løpetøy igjen, den obligatoriske joggeturen dagen imellom skulle gjennomføres. Riktignok var vi bare tre stk, men vi unnagjorde 8 km i sone 1 (rundt hele Hyde Park), tradisjonen tro. Så måtte noen av oss også få med oss både 1. og 2. verdenskrig på rekordtid (Imperial War Museum - anbefales), før det for enkelte bar av gårde til fotballstadion (undertegnede husker ikke hvilke(n) engang, ikke nok med at de delte seg i to og så to forskjellige kamper, men så bar det rett på puben etterpå for å følge en kamp der også.. hjelpe og trøste). Unge Holter brukte tiden mer fornuftig: handle for litt for mye på HMV (i den klassiske avdelingen) samt tråle hele Oxford Street i begge retninger.


Vi avsluttet dagen på en ypperlig italiensk restaurant, og har tenkt mye på hvordan vi skal klare å komme oss opp til riktig tid i morgen for avreise til turens hovedmål, Barns Green Half Marathon, med et sammensurium av norsk og engelsk tid, samt tilbakestilling av klokken i natt (vintertid). Dette blir spennende..

Guttetur i London - dag 1

Vareggs veterangjeng er tradisjonen tro i London for å løpe i slutten av oktober. Undertegnede er i denne sammenheng debutant (som veteran og som turdeltaker) Første dag - og første løp - er gjennomført. Løpet, som bare er 5 km og vel sees på mest som en liten oppvarming til søndagens kraftprøve, kunne vært en god del bedre for mitt vedkommende, men det får så være. Hadde både hodepine og uggen følelse i kroppen før start, og i tillegg raste jeg ut i altfor høyt tempo den første kilometeren (uerfaren som en debutant skal være..?). Uansett var det fint å løpe i Hyde Park. Ellers er det spising og drikking, og unge Holter klarte til og med å få med seg en ekte barokk - konsert utpå kvelden: Tenoren Ian Bostridge og barokkensemblet Europa Galante med Fabio Biondi. En herlig opplevelse, flott musikk og flott musisering:-) Litt roting med undergrunnsbanen må til når man heter Christian Holter, men fant fram! (er ikke så lett når det er flere stasjoner med samme navn litt fra hverandre..)

Pappaperm

Jeg er i pappaperm. Lang pappaperm. Et helt arbeidsår. Det er bare så ubeskrivelig bra. Snakk om å ha det som den berømte plomma i det berømte egget. På morgenkvisten er det felles frokost. Så sendes først fruen av gårde på jobben, deretter 2 skolebarn: en førsteklassing og en tredjeklassing (Alle tre må man passe litt på, da, at de får med seg matpakka si, sekken sin, eventuelt gymtøy eller lommebok). Så har man hus og bebis for seg selv i noen timer. Og for all del, begge disse kan by på relativt store mengder med arbeid, men noe må man jo gjøre for all den lønna man får! Makan til luksus. Værsågod, vær hjemme med den nydelige babyen din, du, lønna di kommer inn som vanlig.

Om jeg er for enda flere pappauker? Hm. Jeg må jo si at i et ellers tannløst og feigt statsbudsjett var de to pappaukene av de beste punktene. Der viser jo regjeringen i det minste en slags retning, en mening, de våger noe! Både miljø - og kultur"satsningen" er derimot en del av den samme, store vitsen. Den rødgrønne vitsen. Men med foreldrepermisjonen er det iallfall litt trøkk..

Lett for meg å si, da. Vi har jo valgt dette selv, at jeg skulle få størstedelen av permisjonen og i tillegg ha litt ubetalt permisjon på slutten. Det passet for oss. Folk vet jo selv hva som er best for sin egen familie? Neppe. Jeg er ikke politiker, og trenger ikke å si at folk vet best selv. Jeg vil påstå at enda mer pappa hjemme er både samfunnsnyttig og familienyttig. Og vi trenger det, både samfunnet og familien. Det betyr naturligvis ikke at alle behøver å gjøre som oss, det må være rom for ganske stor variasjon. Men jeg liker tendensen, enda så lite "rødgrønn" jeg er.

Dette kunne man blogget side opp og ned om. Er ikke svart - hvitt, dette heller. Men at en lang pappaperm er bra for pappa (ihvertfall!), bra for barnet, bra for familien, bra for samfunnet og bra for mor, det er jeg helt overbevist om.

Pappafrustrasjoner

Det er ikke alltid like enkelt å være pappa til et hunntroll på 5 år, som visstnok har en mental alder på 6,5 og skal begynne på skolen et år for tidlig, men som har valgt å beholde 3-års-trassen en stund til. Kom ikke her å si at det ikke er forskjell på unger i utgangspunktet. Da vet du ikke hva du snakker om. Det er bra å være selvstendig, altså. Stahet kan også komme godt med. Man kan lære en hel del, for eksempel. Sykle, knyte skolisser, gå fiskebein opp skibakken. Men det kan være en tålmodighetprøve å takle denne staheten i kombinasjon med et velutviklet temperament samt behovet for å gjøre motsatt av det hensiktsmessige til enhver tid og selvfølgelig vinne alle kamper. Temaet kan være hva som helst; leggetid, start på måltider, gjennomføring av måltider, sluttføring av måltider, oppstandelse, komme inn til kvelden, bli med hjem fra barnehagen. Og evnen til å være en "really annoying kid sister" kunne man skrevet bok om.

Men så er´a jo god og, da. Helt fantastisk, i grunnen. Og det er sikkert en hel masse grunner til dette opprøret som jeg burde ha sett. Kanskje ble det litt vanskelig med dette nyeste familiemedlemmet, som hun jo absolutt er svært så opptatt av, men likevel? Eller er jeg for lite sammen med henne? Hever jeg stemmen for raskt? Er jeg for opptatt av alle grensene som skal settes? Eller er grensene for sløve?

Lytte til, prate med, forklare for, være forståelsesfull overfor, blabla, høres fint ut i teorien. Selvsikkerheten og den selvsagte logikken til en bestemt 5 - åring er verre å hamle opp med enn de mest krampaktige, temperamentsfulle og velformulerte sosialister (..)

Må jo bare gi det man kan av kjærlighet, omsorg og velment oppdragelse. Og ikke glemme å be om styrke og visdom fra Han som har skapt henne.

Mirakel

Det finnes neppe noe vakrere. Kan ikke komme på noe. Et barn, snart 5 dager gammelt, sovende på armen min. Glatt hud. Munnen halvåpen. Rolige, men hyppige inn - og utpuster. Små, hvite prikker på den lille, runde nesa. Små hårtuster som stikker opp liksom tilfeldige steder på det lille hodet. Enda lett flattrykkede ører. Røde utslett på haka. Perfekte utslett. Pysj med små løver, krokoer og sjiraffer på. Små, ujevne grynt og sukk.

Pappa kjenner det i armen nå. Mirakel på venstre arm, blogger med høyre hånd. Vil ikke legge miraklet fra seg.

Nytt år, nye muligheter

Nye muligheter til å sove for lite. Bekymre seg for mye. Rote seg bort i perspektivskalaen. Syte og klage. Spille toner i hytt og skvatt. Pådra seg skader. Kjefte og krangle. Være generelt mistenksom og misunnelig. For å nevne noe.

Eller. Kanskje. Omvendt. ?.