Det er ikke alltid like enkelt å være pappa til et hunntroll på 5 år, som visstnok har en mental alder på 6,5 og skal begynne på skolen et år for tidlig, men som har valgt å beholde 3-års-trassen en stund til. Kom ikke her å si at det ikke er forskjell på unger i utgangspunktet. Da vet du ikke hva du snakker om. Det er bra å være selvstendig, altså. Stahet kan også komme godt med. Man kan lære en hel del, for eksempel. Sykle, knyte skolisser, gå fiskebein opp skibakken. Men det kan være en tålmodighetprøve å takle denne staheten i kombinasjon med et velutviklet temperament samt behovet for å gjøre motsatt av det hensiktsmessige til enhver tid og selvfølgelig vinne alle kamper. Temaet kan være hva som helst; leggetid, start på måltider, gjennomføring av måltider, sluttføring av måltider, oppstandelse, komme inn til kvelden, bli med hjem fra barnehagen. Og evnen til å være en "really annoying kid sister" kunne man skrevet bok om.
Men så er´a jo god og, da. Helt fantastisk, i grunnen. Og det er sikkert en hel masse grunner til dette opprøret som jeg burde ha sett. Kanskje ble det litt vanskelig med dette nyeste familiemedlemmet, som hun jo absolutt er svært så opptatt av, men likevel? Eller er jeg for lite sammen med henne? Hever jeg stemmen for raskt? Er jeg for opptatt av alle grensene som skal settes? Eller er grensene for sløve?
Lytte til, prate med, forklare for, være forståelsesfull overfor, blabla, høres fint ut i teorien. Selvsikkerheten og den selvsagte logikken til en bestemt 5 - åring er verre å hamle opp med enn de mest krampaktige, temperamentsfulle og velformulerte sosialister (..)
Må jo bare gi det man kan av kjærlighet, omsorg og velment oppdragelse. Og ikke glemme å be om styrke og visdom fra Han som har skapt henne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar