Røverdattera mi

Ronja Røverdatter, filmen, har gått noen ganger her i huset i det siste. Det er min 7 1/2 - årige datter som har fått dilla. Det skjønner jeg godt. Ikke bare fordi det er en god film, utsprunget fra en god bok, med masse humor og energi. Men hun kjenner seg igjen i røverdattera. Underbevisst, naturligvis. Iallefall kjenner jeg henne igjen. I temperamentet, engasjementet, staheten, det lure smilet. Kombinert med en sterk kjærlighet til menneskene rundt seg. For ikke å nevne det blikket hun setter i faren sin til stadighet..

Som vi har krangla. Om de små hverdagstinga. Måltider, påkledning, lekser, øving, alt sammen. Og det er en stahet og en utholdenhet av de helt sjeldne. Det kan nok komme godt med. Hun lærte å sykle helt på egenhånd på den måten.. Men som det irriterer meg innimellom. Den urimeligheten, det enorme behovet for å styre sjappa, koste hva det koste vil. Og, jada, det finnes mange metoder å løse disse situasjonene på, både korrekte og inkorrekte sådanne. Ikke noe av det funker liksom helt. Og jeg er naturligvis en dust stadig vekk også (forhåpentlig i litt mindre grad enn røverpappaen, da).

Men så er hun naturligvis helt fantastisk likevel. Etter en dag med noen utfordringer er samtalen, lesestunden, nattaklemmen av beste sort. Hun er verdens beste 7-åring. Den far/ datter - greia er sterke saker, altså. Røverdattera mi.