Plagedager

Noen dager er bare sånn. De blå tonene blir litt for blå. De røde tonene blir litt for røde. Ordene som kommer ut blir litt surere enn de som var inne i hodet for litt siden. Kaffen blir for sterk. Den minste lille ting tar en evighet. Og skulle det være noe positivt i gjære, er det borte på et blunk. Regnet pøser ned, ikke akkurat når regnbuksa er på, men definitivt når den er tatt av igjen. Skal man gjøre med en sånn dag da? Krølle den sammen, hive den i søbbelbøtta og gå ut med den i den store containeren med en gang? Kanskje ringe til BIR og true dem så de kommer og tømmer, bare sånn for sikkerhets skyld? Hm. Gruble. Nei. Ikke noe hakunamatata her i gården.

Prioriteringer

Jeg bruker av og til endel krefter på å tenke på og gruble over hva jeg skal prioritere å gjøre først av alt jeg skulle ha gjort, og hvordan jeg snart skal få kontroll over livet, slik at alt liksom bare kan flyte. Av og til får jeg tatt et skikkelig tak. Da dukker det opp en hel del andre ting som jeg "må" gjøre, bare på et litt annet nivå, et nivå som jeg ikke har turt å tenke så mye på. Så hoper det seg opp igjen, og detter ned på det første nivået, der hvor det pleier å være. Det finnes et enda lavere nivå også, har jeg merket. 

Det klokeste mennesket som har satt sine ben på jorden sa en gang noe som treffer denne utfordringen midt i blink (Matteus, kap. 6, vers 33). Det er faktisk det eneste som fungerer, som skaper flyt. Her er det to viktige aspekter: Det mentale aspektet, at man rister litt i sitt eget perspektiv på livet, og lettere kan se hva som er viktigst, senke stressnivået. Men også det konkrete aspektet: Jeg vet at det faktisk fungerer å ta dette verset helt bokstavelig, å helt konkret søke Gud først. Det gir velsignelse over alt "det andre". Det er et løfte. Jesus holder løftene sine. Men jeg må stadig komme tilbake til dette, jeg glemmer det ofte. Eller lenge. Man må av og til bare bruke hodet og gjøre det!   

Gud er god

Uskrevne regler og feil muskulatur

Når jeg ikke kan løpe, pga den teite foten, må jeg sykle istedet. Sykle er forsåvidt morsomt, men det er så mye man skal tenke på og kunne. Man må kunne skifte dekkslanger (fort..), bremseklosser og felgbånd, kunne teknikken med å sette skoene fast i pedalene på et øyeblikk, være akkurat passe dristig i trafikken, ha god nok balanse, unngå alle humper og sprekker og steiner og glassbiter i veien, kunne alle tegn og "regler" om å kjøre i felt (når skal man bytte på å dra, når er det lov å rykke fra, er det greit å snike seg inn i dette feltet her..?) Og hva hvis kjedet hopper av? 

Så  er det jo selve arbeidet med å trå, da. Vondt i låra, både foran og bak og på siden. Melkesyre. Lang tur, vondt i rumpa, stiv i skuldrene, sliten i ryggen. Tørst. Sulten. Melkesyre. Det er leggene jeg har muskler i, ikke låra. Og andpusten blir man jo bare hvis det kommer en laang, bratt oppoverbakke. Men det hjelper jo ikke å ikke være andpusten, hvis beina er helt gele. 

Men sykle, det skal jeg. Helt fra Bergen til Voss. Idiot. Glad idiot.