søndag 6. april 2014
Soli Deo Gloria. Holter og komposisjonene
Min komposisjonskarriere er foreløpig ikke så lang. Men det har vel tegnet seg et bilde av hva slags musikk jeg liker å skrive og hva den handler om. Delvis har dette å gjøre med hvilke muligheter jeg har fått. Men aller mest har det med å gjøre hva jeg har på hjertet, hva som i det hele tatt kan drive meg til å komponere.
Jeg har lang erfaring i å bearbeide musikk, ikke minst folketoner og salmer for diverse mindre ensembler. Men også helt andre sjangre og helt andre og større ensembler. Felles for det meste jeg driver med av musikalsk kreativitet er at det er knyttet til prosjekter som jeg selv deltar som utøver i (selv om jeg også får bestillinger, da særlig arrangementer).
Mitt første opus, "Havet" for solo horn, ble rett nok skrevet for 20 år siden (hjelpes...), men det var nok Collegium Vocale (som du kan lese om på musikerbloggen min) som for alvor satte igang komponisten i meg. Vi er en gjeng erfarne korsangere og -dirigenter som samles til et kirkemusikalsk prosjekt i halvåret, og det har nå blitt en tradisjon at to-tre av oss skriver et nytt verk til hvert prosjekt. Disse blir gjerne knyttet til et spesielt tema for konserten.
Så til selve poenget. Med utgangspunkt i kirkemusikken for Collegium Vocale og inspirert av mitt store forbilde, selveste gamle Bach, komponerer jeg musikk til Guds ære. Dermed blir dette høyst personlig, men det blir det vel ofte for komponister? Sikkert er det iallfall at min tro på Gud som skaper og Jesus som frelser driver meg til å skape og utøve musikk. Jeg skriver om noe som opptar meg, og kreativiteten strømmer på.
Dette betyr naturligvis ikke at ikke musikken kan stå for seg selv og spilles i hvilke som helst settinger av hvilke som helst utøvere, men driften bak verkene er den samme.
Å komponere og så fremføre musikk til Guds ære gir meg ubeskrivelig mye. Det er som et nytt primærbehov som blir stilt. Derfor er det nok fare for at det dukker opp holterske opus med jevne mellomrom fremover.
Senest fremførte jeg mine to nyeste verk, Benedictus (for horn og klaver) og Kyrie (for horn solo) på kammerkonserter i regi av Sjøforsvarets Musikkorps. Kyrie er eksempelvis en slags musikalsk tolkning av Fadervår og skildrer menneskets både gleder og vanskeligheter i møte med Gud.
Neste verk er jeg igang med, det er til vårens korprosjekt med konsert søndag 27. april. Her tar jeg utgangspunkt i disippelen Tomas ("tvileren"), som ikke ville tro at Jesus var oppstått før han kunne "se naglemerkene i hendene hans og stikke hånden i siden hans" (Joh. 20, 25). Denne konserten vil også inneholde noe av den nyeste hornmusikken.
mandag 12. august 2013
NM, en liten oppsummering
Her kunne jeg bablet i vei om forventninger og resultater, om den labre deltakelsen i lang- og mellomdistansene i veteranmesterskapene, om været eller diverse vondter i muskler, sener og ledd. Men det gidder jeg heldigvis ikke. Dessuten har varegg.no og Vareggs facebookside dokumentert mer enn godt nok! Ellers klarer jeg meg med dette:
Man puster lettet ut, og har planer om å ta en bitteliten pause fra disse
...selv om de ga meg disse
...og heller i større grad bruke noen av disse
Stoltzen og noen lengre gateløp venter utover høsten, så vi snakkes nok igjen :)
Man puster lettet ut, og har planer om å ta en bitteliten pause fra disse
...selv om de ga meg disse
...og heller i større grad bruke noen av disse
Stoltzen og noen lengre gateløp venter utover høsten, så vi snakkes nok igjen :)
fredag 12. juli 2013
Løping, blodgivning, ferritin og NM
Mulig jeg har nevnt dette før, men løping er altså så fantastisk morsomt. Alle de gode effektene og min egen inngang til denne fritidssysselen har jeg blogget om før. Jeg har hittil hatt en veldig fin sesong, med flere personlige rekorder og fine løpsopplevelser. Det er ekstra kjekt med tanke på fjorårets sesong, som var heller laber.
Etter denne resultatmessig elendige fjorårssesongen (iallfall på alt som var lenger enn 800m..), skulle jeg tilfeldigvis en ekstra tur på blodbanken senhøstes med min enormt populære blodtype 0 - , som kan gis til alle andre, uansett blodtype. De sendte meg hjem igjen med uforettet sak, da blodprosenten var for lav (under 13,5). Dette førte automatisk til at de sendte blodet til ekstra prøver for å sjekke om noe annet kunne være galt. Det viste seg at også ferritin-nivået (jernlagrene) var veldig lavt (tallet var 6, normalt skal det ligge mellom 30 og 300 hos menn).
Dette var jo i grunnen en god nyhet for meg, som hadde lurt litt på hvorfor jeg plutselig skulle bruke 1-2 minutter lengre tid enn før på de fleste distanser, lurt på om jeg plutselig var blitt fryktelig gammel. Med så lavt ferritin-nivå var det ikke så merkelig at det var vanskelig å prestere maksimalt. Det var bare en ting å gjøre: spise jerntabletter, i mange måneder. Og blodgivning fikk jeg pent ta en pause fra.
I år går alt så meget bedre. Jernlagrene er nå fylt opp igjen, treningen har vært bra i hele år og resultatene har gått riktig vei. Jeg har perset på 3000m, 1500m, 5 km gateløp og 800m. Målet for sesongen nærmer seg også: NM for veteraner på Byrkjelo stadion 9.-11. august. Da skal Vareggsingleten prydes med startnummer og unge, gamle Holter skal ut og konkurrere i tre løpsøvelser. Aller mest mot seg selv, han er nok et stykke fra de beste i et NM. Men ser han en rygg i overkommelig avstand når målstreken nærmer seg, er det nok noen som kan vente seg en spurtduell..
Det er ferie, og den tilbringes mange forskjellige steder. Så jeg har ringt hit og dit og sjekket baner og tilgjengelighet, slik at jeg får noen økter med piggsko i sommer. Det skal løpes lange og korte intervaller, rolige langturer og rolige kortturer. Jeg skal også være med på noen tradisjonelle løpskaruseller i Østfoldskogene. Sove godt om nettene og spise mye næringsrik mat gjennom sommeren (akkurat denne biten har det foreløpig gått så som så med). Planen er å være i knallform til 2. helg i august, og ambisjonen er å perse på alle tre distanser. Om jeg så kommer sist i alle felt :-)
(Hvis jeg har sagt noe medisinsk sett riv ruskende her, er det bare å korrigere meg - dere som er eksperter på slikt)
Etter denne resultatmessig elendige fjorårssesongen (iallfall på alt som var lenger enn 800m..), skulle jeg tilfeldigvis en ekstra tur på blodbanken senhøstes med min enormt populære blodtype 0 - , som kan gis til alle andre, uansett blodtype. De sendte meg hjem igjen med uforettet sak, da blodprosenten var for lav (under 13,5). Dette førte automatisk til at de sendte blodet til ekstra prøver for å sjekke om noe annet kunne være galt. Det viste seg at også ferritin-nivået (jernlagrene) var veldig lavt (tallet var 6, normalt skal det ligge mellom 30 og 300 hos menn).
Dette var jo i grunnen en god nyhet for meg, som hadde lurt litt på hvorfor jeg plutselig skulle bruke 1-2 minutter lengre tid enn før på de fleste distanser, lurt på om jeg plutselig var blitt fryktelig gammel. Med så lavt ferritin-nivå var det ikke så merkelig at det var vanskelig å prestere maksimalt. Det var bare en ting å gjøre: spise jerntabletter, i mange måneder. Og blodgivning fikk jeg pent ta en pause fra.
I år går alt så meget bedre. Jernlagrene er nå fylt opp igjen, treningen har vært bra i hele år og resultatene har gått riktig vei. Jeg har perset på 3000m, 1500m, 5 km gateløp og 800m. Målet for sesongen nærmer seg også: NM for veteraner på Byrkjelo stadion 9.-11. august. Da skal Vareggsingleten prydes med startnummer og unge, gamle Holter skal ut og konkurrere i tre løpsøvelser. Aller mest mot seg selv, han er nok et stykke fra de beste i et NM. Men ser han en rygg i overkommelig avstand når målstreken nærmer seg, er det nok noen som kan vente seg en spurtduell..
Det er ferie, og den tilbringes mange forskjellige steder. Så jeg har ringt hit og dit og sjekket baner og tilgjengelighet, slik at jeg får noen økter med piggsko i sommer. Det skal løpes lange og korte intervaller, rolige langturer og rolige kortturer. Jeg skal også være med på noen tradisjonelle løpskaruseller i Østfoldskogene. Sove godt om nettene og spise mye næringsrik mat gjennom sommeren (akkurat denne biten har det foreløpig gått så som så med). Planen er å være i knallform til 2. helg i august, og ambisjonen er å perse på alle tre distanser. Om jeg så kommer sist i alle felt :-)
(Hvis jeg har sagt noe medisinsk sett riv ruskende her, er det bare å korrigere meg - dere som er eksperter på slikt)
søndag 30. juni 2013
En gammel venn
Jeg har lyst til å skrive noen fine ord om en god venn av meg som nettopp hadde bursdag. Hun fortjener i aller høyeste grad å få noen fine ord om seg på trykk. Det er ærlige ord. Ord rett fra hjertet.
Denne vennen min er noe eldre enn meg, og har opplevd ganske mye mer enn jeg har. Hun er sta og egen, har snakketøyet i orden, elsker å lese bøker og høre på "rolig" musikk. Hun bor alene, men har et aktivt sosialt liv med mennesker på samme alder og et veldig godt forhold til familien sin.
Hun har en sterk personlighet, denne dama. Men det er ikke bare de personlige trekkene som gjør at jeg er så glad i henne. Noe dreier seg nok om famliliære bånd, om sterke og gode barndomsminner, om felles livssyn. Men ikke minst handler det om god kjemi. Hun snakker, jeg lytter. Jeg snakker, hun lytter. Og: hun er seg selv.
Hun vet godt at jeg liker henne. Det har jeg sagt, sunget og skrevet. Tidvis har jeg dårlig samvittighet. Jeg bor så langt unna. Det har jo sine naturlige forklaringer med jobb og sånt. Men likevel. Tenk å kunne besøkt henne jevnlig, gi henne en klem, få en kopp kaffe og slå av en prat.
Hun er godt voksen. Født 11. juni 1928. Vokst opp på Eidsvoll. Bodd i Moss hele sitt voksne liv med sin mann Leif, som døde i 2002. Hun har tre barn. Hun er oldemor, bestemor, mormor. Min mormor.
Inger Rigmor Lauritzen. Min venn og mormor. Nå prøvde jeg visst å forklare henne. Men hun kan ikke forklares, må oppleves.
Denne vennen min er noe eldre enn meg, og har opplevd ganske mye mer enn jeg har. Hun er sta og egen, har snakketøyet i orden, elsker å lese bøker og høre på "rolig" musikk. Hun bor alene, men har et aktivt sosialt liv med mennesker på samme alder og et veldig godt forhold til familien sin.
Hun har en sterk personlighet, denne dama. Men det er ikke bare de personlige trekkene som gjør at jeg er så glad i henne. Noe dreier seg nok om famliliære bånd, om sterke og gode barndomsminner, om felles livssyn. Men ikke minst handler det om god kjemi. Hun snakker, jeg lytter. Jeg snakker, hun lytter. Og: hun er seg selv.
Hun vet godt at jeg liker henne. Det har jeg sagt, sunget og skrevet. Tidvis har jeg dårlig samvittighet. Jeg bor så langt unna. Det har jo sine naturlige forklaringer med jobb og sånt. Men likevel. Tenk å kunne besøkt henne jevnlig, gi henne en klem, få en kopp kaffe og slå av en prat.
Hun er godt voksen. Født 11. juni 1928. Vokst opp på Eidsvoll. Bodd i Moss hele sitt voksne liv med sin mann Leif, som døde i 2002. Hun har tre barn. Hun er oldemor, bestemor, mormor. Min mormor.
Inger Rigmor Lauritzen. Min venn og mormor. Nå prøvde jeg visst å forklare henne. Men hun kan ikke forklares, må oppleves.
torsdag 21. februar 2013
Verdens beste hobby (for en musiker som meg)
Jeg elsker å løpe. Ute. Bortover. Oppover. I skauen. På veien. På bane. På fjellet.
Det er en hobby jeg fikk meg i voksen alder, etter at jeg for lengst hadde kvittet meg med den forrige hobbyen (dvs gjort yrke av den). Motivasjonen var nok mest helse og litt konkurranse. Lite ante jeg om alle de andre fordelene!
Helse og overskudd
Kondisjonstrening kombinert med styrketrening har udiskutable helsegevinster. Disse veldokumenterte gevinstene skal jeg ikke gå detaljert inn på her (kortsiktig og langsiktig sykdomsforebygging er et soleklart eksempel). Det som for meg var litt overraskende var hvor stor effekt det nyervervede fysiske overskuddet skulle få: Min timeplan på det tidspunktet jeg begynte med trening var ganske sprengt, jeg var ofte sliten, stressa og trøtt. Da jeg likevel fikk presset inn tre treningsøkter i uka i tillegg til alt det andre føltes det som om jeg fikk BEDRE tid enn før, uten at noe ble kuttet ut. Allerede etter få uker merket jeg dette, effekten var helt klart mye større enn jeg trodde.
Dessuten har jeg spesielt nytte av treningen i mitt yrke som musiker: Min gamle senebetennelse fra studietiden (pga den noe unaturlige måten å sitte og holde et instrument på i mange timer om dagen), som har hatt en tendens til å blusse opp i ny og ne, er aldri noe problem lenger. Dette er (trolig) pga den økte blodsirkulasjonen som kommer av treningen. I tillegg er naturligvis lungekapasiteten svært viktig for en blåser, ikke minst når man skal fylle et 7 meter langt (rett nok sammenkrøllet) horn og operere i 4 oktaver.
Sosialt
Jeg meldte meg i 2005 inn i en klubb, Varegg Fleridrett, en klubb som holder til i Bergen sentrum/ Sandviken og som hvert år arrangerer Stoltzekleiven opp, blant mange andre arrangementer. Varegg driver med fotball, orientering, løping, ski og allsidig trening for barn og unge.
Her var jeg naturlig nok på et ganske lavt nivå sammenliknet med de andre i løpegruppen. Mange hadde flere tiår med løpetrening bak seg, og jeg måtte finne min plass bakerst i troppen der jeg hev etter pusten i motbakkeintervallene. Men mottakelsen var upåklagelig, jeg fikk råd og tips, og ble etterhvert kjent med mange nye, hyggelige mennesker. Variasjonen fra mitt vanlige miljø virket umiddelbart som et positivt element.
Dessuten: jeg er ikke noe bedre menneske enn at jeg synes det litt kjekt å bli omtalt på Varegg.no når jeg har utført noe som for meg er en liten bragd, selv om det i den store sammenhengen ikke holder til noe som helst ;-) Varegg er gode på å oppmuntre og motivere, uansett nivå!
Lufting av hodet
For meg funker løping (ved siden av brødbaking) som en fantastisk avkobling. Jeg er i aller høyeste grad en tenker, og bruker av og til irriterende mye krefter på f.eks. utfordrende situasjoner og forhold i jobbsammenheng. Da er det for meg ekstremt effektiv terapi å tre på seg løpeskoa og iPoden (med progrockspillelista klar) og ta seg en rolig langtur eller noen sugende intervaller. Nå er jeg nærmest avhengig av denne terapien.
Konkurranse
Jeg liker også å konkurrere. Både med meg selv og med andre. På Vareggtrening er det alltid et lite, sunt og vennskaplig innslag av konkurranse, noe som bare er positivt (alltid kombinert med godt humør og oppmuntringer). I tillegg må jeg si at det er morsomt og spennende å prøve seg på sine egne personlige rekorder på forskjellige distanser, enten det er på bane i et friidrettsstevne, i bratthenget opp Stoltzekleiven eller i vinterkarusellen i Fana. Dessuten er det alltid noen på omtrent samme nivå å konkurrere litt med i disse løpene.
Et par mulige ulemper..
Løping er litt skummelt også: faren for skader er absolutt til stede, og da i første rekke belastningsskader. De fleste som driver med denne idretten, har skader av en eller annen sort, små eller store, i perioder. Men dette kan naturligvis forebygges, gjennom styrketrening, moderat forsiktighet, god hvile/ restitusjon og godt kosthold. De fleste kommer seg seg også igang igjen etter en stund med hvile og alternativ trening.
Dessuten er det mange typer trening å velge mellom, er man f.eks. utsatt for belastningsskader i rygg, hofte eller knær, burde man kanskje heller vurdere sykling/ spinning eller svømming. For ikke å snakke om: skigåing!
For noen av oss er det også en viss fare for å overdrive, bli så hekta på treninga at man helst vil sette det foran alle mulige andre ting. At man lar det gå ut over humøret og menneskene rundt seg hvis man sliter med en skade, er i dårlig form eller bare går glipp av en treningsøkt. Vi har alle hørt om de "ivrige, krampaktige, egoistiske noenogførtiåringene som bare tenker på seg selv og treninga mot Birken"..
Og jeg innrømmer det: jeg har av og til vært på vei til å bli litt overivrig. Men: jeg mener å ha funnet en god balanse. Det er viktig å huske på at det skal være gøy og motiverende å trene. Dessuten er det ekstra tilfredsstillende når man med litt kreativitet kan få seg en treningsøkt samtidig med noe annet: løpe eller sykle til jobb og ta morradusjen der. Eller, som jeg ofte gjør: kjøre ungene på trening, løpe en tur frem til de er ferdig (NM i kort dusjing hjemme etterpå, for at ikke varmtvannet skal ta slutt..).
Kort oppsummert
Med fare for å ha bablet altfor mye: Kondisjonstrening har for meg vist seg å være morsomt, avkoblende og helsebringende. Det gir meg mer overskudd, bedre humør, mindre stress, mindre sykdom, mer livsglede! Og anbefales på det aller sterkeste ;-)
Det er en hobby jeg fikk meg i voksen alder, etter at jeg for lengst hadde kvittet meg med den forrige hobbyen (dvs gjort yrke av den). Motivasjonen var nok mest helse og litt konkurranse. Lite ante jeg om alle de andre fordelene!
Helse og overskudd
Kondisjonstrening kombinert med styrketrening har udiskutable helsegevinster. Disse veldokumenterte gevinstene skal jeg ikke gå detaljert inn på her (kortsiktig og langsiktig sykdomsforebygging er et soleklart eksempel). Det som for meg var litt overraskende var hvor stor effekt det nyervervede fysiske overskuddet skulle få: Min timeplan på det tidspunktet jeg begynte med trening var ganske sprengt, jeg var ofte sliten, stressa og trøtt. Da jeg likevel fikk presset inn tre treningsøkter i uka i tillegg til alt det andre føltes det som om jeg fikk BEDRE tid enn før, uten at noe ble kuttet ut. Allerede etter få uker merket jeg dette, effekten var helt klart mye større enn jeg trodde.
Dessuten har jeg spesielt nytte av treningen i mitt yrke som musiker: Min gamle senebetennelse fra studietiden (pga den noe unaturlige måten å sitte og holde et instrument på i mange timer om dagen), som har hatt en tendens til å blusse opp i ny og ne, er aldri noe problem lenger. Dette er (trolig) pga den økte blodsirkulasjonen som kommer av treningen. I tillegg er naturligvis lungekapasiteten svært viktig for en blåser, ikke minst når man skal fylle et 7 meter langt (rett nok sammenkrøllet) horn og operere i 4 oktaver.
Sosialt
Jeg meldte meg i 2005 inn i en klubb, Varegg Fleridrett, en klubb som holder til i Bergen sentrum/ Sandviken og som hvert år arrangerer Stoltzekleiven opp, blant mange andre arrangementer. Varegg driver med fotball, orientering, løping, ski og allsidig trening for barn og unge.
Her var jeg naturlig nok på et ganske lavt nivå sammenliknet med de andre i løpegruppen. Mange hadde flere tiår med løpetrening bak seg, og jeg måtte finne min plass bakerst i troppen der jeg hev etter pusten i motbakkeintervallene. Men mottakelsen var upåklagelig, jeg fikk råd og tips, og ble etterhvert kjent med mange nye, hyggelige mennesker. Variasjonen fra mitt vanlige miljø virket umiddelbart som et positivt element.
Dessuten: jeg er ikke noe bedre menneske enn at jeg synes det litt kjekt å bli omtalt på Varegg.no når jeg har utført noe som for meg er en liten bragd, selv om det i den store sammenhengen ikke holder til noe som helst ;-) Varegg er gode på å oppmuntre og motivere, uansett nivå!
Lufting av hodet
For meg funker løping (ved siden av brødbaking) som en fantastisk avkobling. Jeg er i aller høyeste grad en tenker, og bruker av og til irriterende mye krefter på f.eks. utfordrende situasjoner og forhold i jobbsammenheng. Da er det for meg ekstremt effektiv terapi å tre på seg løpeskoa og iPoden (med progrockspillelista klar) og ta seg en rolig langtur eller noen sugende intervaller. Nå er jeg nærmest avhengig av denne terapien.
Konkurranse
Jeg liker også å konkurrere. Både med meg selv og med andre. På Vareggtrening er det alltid et lite, sunt og vennskaplig innslag av konkurranse, noe som bare er positivt (alltid kombinert med godt humør og oppmuntringer). I tillegg må jeg si at det er morsomt og spennende å prøve seg på sine egne personlige rekorder på forskjellige distanser, enten det er på bane i et friidrettsstevne, i bratthenget opp Stoltzekleiven eller i vinterkarusellen i Fana. Dessuten er det alltid noen på omtrent samme nivå å konkurrere litt med i disse løpene.
Et par mulige ulemper..
Løping er litt skummelt også: faren for skader er absolutt til stede, og da i første rekke belastningsskader. De fleste som driver med denne idretten, har skader av en eller annen sort, små eller store, i perioder. Men dette kan naturligvis forebygges, gjennom styrketrening, moderat forsiktighet, god hvile/ restitusjon og godt kosthold. De fleste kommer seg seg også igang igjen etter en stund med hvile og alternativ trening.
Dessuten er det mange typer trening å velge mellom, er man f.eks. utsatt for belastningsskader i rygg, hofte eller knær, burde man kanskje heller vurdere sykling/ spinning eller svømming. For ikke å snakke om: skigåing!
For noen av oss er det også en viss fare for å overdrive, bli så hekta på treninga at man helst vil sette det foran alle mulige andre ting. At man lar det gå ut over humøret og menneskene rundt seg hvis man sliter med en skade, er i dårlig form eller bare går glipp av en treningsøkt. Vi har alle hørt om de "ivrige, krampaktige, egoistiske noenogførtiåringene som bare tenker på seg selv og treninga mot Birken"..
Og jeg innrømmer det: jeg har av og til vært på vei til å bli litt overivrig. Men: jeg mener å ha funnet en god balanse. Det er viktig å huske på at det skal være gøy og motiverende å trene. Dessuten er det ekstra tilfredsstillende når man med litt kreativitet kan få seg en treningsøkt samtidig med noe annet: løpe eller sykle til jobb og ta morradusjen der. Eller, som jeg ofte gjør: kjøre ungene på trening, løpe en tur frem til de er ferdig (NM i kort dusjing hjemme etterpå, for at ikke varmtvannet skal ta slutt..).
Kort oppsummert
Med fare for å ha bablet altfor mye: Kondisjonstrening har for meg vist seg å være morsomt, avkoblende og helsebringende. Det gir meg mer overskudd, bedre humør, mindre stress, mindre sykdom, mer livsglede! Og anbefales på det aller sterkeste ;-)
lørdag 17. november 2012
Grethe, Grandtanta mi
Grethe Svanhild Myrvold ble født i 1924, og bodde hele sitt liv på Eidsvoll. Onsdag forrige uke døde hun, 88 år gammel. Hun hadde vært syk en stund, og særlig den siste tiden. Det var helt forventet, og ikke minst: hun ønsket selv å få slippe nå, hun trivdes ikke lenger med livet. Klarte seg ikke selv, bodde ikke lenger hjemme i huset sitt på Fjeldberg.
Jeg husker tante Grethe fra min egen barndom, vi treftes endel i forbindelse med familieselskaper og slikt. Hun var ganske stor på den tiden, og snakket naturligvis dialekt: "Du skjønner dæ, Krestian, at a tanta Grethe, hu har eti altfor mange pottitter! Derfor er a så svær!", sa hun ofte om seg selv. Nå var det jo ikke slik at vi spurte om en forklaring på kroppsstørrelsen, vi var da veloppdragne. Men hun forklarte det likevel (det er naturligvis godt mulig at vi stirret nysgjerrig..)
Tante Grethe var alltid blid og hyggelig mot oss, og selv hadde jeg et godt forhold til henne også i voksen alder. Etterhvert ble det jo sjeldnere at vi treftes, ettersom hun ble eldre og skjørere og jeg flyttet langt unna. Men gjennom min mormor, hennes søster, hørte jeg alltid litt om henne. Og jeg fikk også gleden av å kjøre mormor til Eidsvoll på besøk et par ganger, noe jeg satte stor pris på.
Og så kalte hun lillesøstra si, min mormor altså, for "Vesla". Det fortsatte hun med hele livet, noe jeg synes var både fascinerende og sjarmerende. Mormor, som jeg har et veldig nært forhold til, en dame nå i åttiåra. Vesla.
Jeg dro i begravelsen. Fordi jeg ville det, og ikke minst også fordi jeg ville treffe mormor og gi henne en god klem. Være der for henne. Jeg spilte også, fikk bidra med det jeg kunne. Det var i aller høyeste grad verdt den lange turen.
Tante Grethe trodde på "han Gud". Det gjør jeg og. Forfremmet til herligheten, sier vi i Frelsesarmeen. Hvil ifred, kjære tante Grethe, i din Faders hender.
Jeg husker tante Grethe fra min egen barndom, vi treftes endel i forbindelse med familieselskaper og slikt. Hun var ganske stor på den tiden, og snakket naturligvis dialekt: "Du skjønner dæ, Krestian, at a tanta Grethe, hu har eti altfor mange pottitter! Derfor er a så svær!", sa hun ofte om seg selv. Nå var det jo ikke slik at vi spurte om en forklaring på kroppsstørrelsen, vi var da veloppdragne. Men hun forklarte det likevel (det er naturligvis godt mulig at vi stirret nysgjerrig..)
Tante Grethe var alltid blid og hyggelig mot oss, og selv hadde jeg et godt forhold til henne også i voksen alder. Etterhvert ble det jo sjeldnere at vi treftes, ettersom hun ble eldre og skjørere og jeg flyttet langt unna. Men gjennom min mormor, hennes søster, hørte jeg alltid litt om henne. Og jeg fikk også gleden av å kjøre mormor til Eidsvoll på besøk et par ganger, noe jeg satte stor pris på.
Og så kalte hun lillesøstra si, min mormor altså, for "Vesla". Det fortsatte hun med hele livet, noe jeg synes var både fascinerende og sjarmerende. Mormor, som jeg har et veldig nært forhold til, en dame nå i åttiåra. Vesla.
Jeg dro i begravelsen. Fordi jeg ville det, og ikke minst også fordi jeg ville treffe mormor og gi henne en god klem. Være der for henne. Jeg spilte også, fikk bidra med det jeg kunne. Det var i aller høyeste grad verdt den lange turen.
Tante Grethe trodde på "han Gud". Det gjør jeg og. Forfremmet til herligheten, sier vi i Frelsesarmeen. Hvil ifred, kjære tante Grethe, i din Faders hender.
onsdag 22. august 2012
Røverdattera mi
Ronja Røverdatter, filmen, har gått noen ganger her i huset i det siste. Det er min 7 1/2 - årige datter som har fått dilla. Det skjønner jeg godt. Ikke bare fordi det er en god film, utsprunget fra en god bok, med masse humor og energi. Men hun kjenner seg igjen i røverdattera. Underbevisst, naturligvis. Iallefall kjenner jeg henne igjen. I temperamentet, engasjementet, staheten, det lure smilet. Kombinert med en sterk kjærlighet til menneskene rundt seg. For ikke å nevne det blikket hun setter i faren sin til stadighet..
Som vi har krangla. Om de små hverdagstinga. Måltider, påkledning, lekser, øving, alt sammen. Og det er en stahet og en utholdenhet av de helt sjeldne. Det kan nok komme godt med. Hun lærte å sykle helt på egenhånd på den måten.. Men som det irriterer meg innimellom. Den urimeligheten, det enorme behovet for å styre sjappa, koste hva det koste vil. Og, jada, det finnes mange metoder å løse disse situasjonene på, både korrekte og inkorrekte sådanne. Ikke noe av det funker liksom helt. Og jeg er naturligvis en dust stadig vekk også (forhåpentlig i litt mindre grad enn røverpappaen, da).
Men så er hun naturligvis helt fantastisk likevel. Etter en dag med noen utfordringer er samtalen, lesestunden, nattaklemmen av beste sort. Hun er verdens beste 7-åring. Den far/ datter - greia er sterke saker, altså. Røverdattera mi.
Ronja Røverdatter, filmen, har gått noen ganger her i huset i det siste. Det er min 7 1/2 - årige datter som har fått dilla. Det skjønner jeg godt. Ikke bare fordi det er en god film, utsprunget fra en god bok, med masse humor og energi. Men hun kjenner seg igjen i røverdattera. Underbevisst, naturligvis. Iallefall kjenner jeg henne igjen. I temperamentet, engasjementet, staheten, det lure smilet. Kombinert med en sterk kjærlighet til menneskene rundt seg. For ikke å nevne det blikket hun setter i faren sin til stadighet..
Som vi har krangla. Om de små hverdagstinga. Måltider, påkledning, lekser, øving, alt sammen. Og det er en stahet og en utholdenhet av de helt sjeldne. Det kan nok komme godt med. Hun lærte å sykle helt på egenhånd på den måten.. Men som det irriterer meg innimellom. Den urimeligheten, det enorme behovet for å styre sjappa, koste hva det koste vil. Og, jada, det finnes mange metoder å løse disse situasjonene på, både korrekte og inkorrekte sådanne. Ikke noe av det funker liksom helt. Og jeg er naturligvis en dust stadig vekk også (forhåpentlig i litt mindre grad enn røverpappaen, da).
Men så er hun naturligvis helt fantastisk likevel. Etter en dag med noen utfordringer er samtalen, lesestunden, nattaklemmen av beste sort. Hun er verdens beste 7-åring. Den far/ datter - greia er sterke saker, altså. Røverdattera mi.
Abonner på:
Innlegg (Atom)