søndag 9. august 2015

Pre AXTRI. De gærne har det godt

Triatlon. Svømme, løpe, sykle.

Svømming. Noe jeg - bortsett fra brystsvømming i glassmanetfart - begynte med da løpeskadene for alvor presset seg på høsten 2013: Venstre hofte først, så høyre hæl, venstre hæl, begge knærne og høyre hofte.

Først fikk jeg en rask innføring av klubbkamerat Hogne, så troppet jeg opp på crawlkurset til NLS i 12,5-metersbassenget på Landås hver onsdag. Etter en tydelig progresjon fra ikkeno til helt ok de første månedene, har det siden gått fremover i, vel... glassmanetfart. Tidvis stått stille. Av og til føltes som om det har gått bakover. Nei, ikke ryggsvømming, det er jeg vel enda dårligere på. Med progresjonen, altså. Likevel, små lysglimt innimellom. Og jeg kan crawle! I 1900 meter hvis jeg må. Og det må jeg snart.

Sykling. Det har man jo drevet med fra tid til annen, ikke minst når man har hatt vondt et eller annet sted som en konsekvens av løping. Dessuten jobbsykling og etterhvert en god del sykkelturer med pappa rundt Svinndal i Østfold i feriene. Men sykkelformen er sterkt avhengig av antall tilbakelagte mil de siste månedene, har jeg merket meg. 

Etter at jeg overtok en av pappas gamle stålrammeracere i 2009, har jeg hatt et nærmest nostalgisk forhold til den, som om jeg har eid den hele livet. Og hardnakket hevdet at det er rytteren, ikke sykkelen, som teller. Følt meg litt ekstra tøff med det gamle, tunge droget. Dette forandret seg ganske raskt da jeg etter å ha meldt meg på noe med altfor mange høydemeter innså at jeg kom til å trenge noe med "kompaktkrank" og "god utveksling", og at litt lettere vekt ville være en fordel også. Rytter - ikke sykkel - prinsippet gjelder dog fremdeles, og la det være nevnt at beløpet jeg betalte for Bianchien min var 4-sifret, ikke 5.

Løping. Har altså vært hobbyen min i drøyt 10 år nå. Fra en ganske inaktiv musikertilværelse til jevnlige treninger med ivrige Vareggveteraner og deltakelser i gateløp, motbakkeløp og etterhvert baneløp. Som tidligere blogget, jeg elsker løpingen. Men den er farlig. Iallfall alene. Nå er den ikke alene lenger. Det trives den med.

Aurland Xtreme Triathlon. AXTRI. Svømming i kaldt fjordvann (11 grader i år, kanskje?) i 1900 meter. Sykling frem og tilbake over Aurlandsfjellet, distanse 98 km, hvor man to ganger klatrer fra 0 til 1320 meters høyde. Løping (eller hva det nå blir) opp Aurlandsdalen til slutt, et halvmaraton med stigning på 800 meter. 

Under én uke igjen nå. Formen er bra. Jeg er veldig spent. På vanntempen og om jeg klarer å stå på i 10 timer. Ønsk meg lykke til, jeg kommer med ny rapport etter endt galskap. 

3 kommentarer:

  1. Lykke til Christian - varme tanker fra et varmt Moldova. Jeg liker løping, men selv om jeg er A-menneske, er jeg ikke begeistret for å løpe om morgenen. Her er jeg nødt til det, for det bare mellom seks og syv at tempen ligger på ca 20 - men heller det enn 11 grader i vannet - håper du har drakt.

    SvarSlett
  2. Lykke til Christian - varme tanker fra et varmt Moldova. Jeg liker løping, men selv om jeg er A-menneske, er jeg ikke begeistret for å løpe om morgenen. Her er jeg nødt til det, for det bare mellom seks og syv at tempen ligger på ca 20 - men heller det enn 11 grader i vannet - håper du har drakt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takker! Ja, våtdrakt er både nødvendig og dessuten påbudt under slike forhold :-)

      Slett