Uevner og ikkesanser

Stockholm. Jeg eier ikke retningssans. I dag løp jeg meg bort, i verdens enkleste trasé. Ikke første gang, akkurat. Hvordan skal jeg kunne vite hvor hva er når jeg har svingt 15 grader hit og 23 grader dit og 147 grader neste gang? Helt umulig. Går ikke. Men løpe i fremmede byer, det skal jeg. Uansett. Finner jo fram til slutt. Kanskje.

Det var retningssansen. Så var det konversasjonsevnen. Den glimrer også med sitt fravær. Altså, det å snakke med folk en ikke kjenner, om et eller annet, hva som helst. Håpløst. Kan du ikke bare snakke da? Det er jo mye verre om det blir pinlig stille, eller om den andre personen spør deg om masse greier og du ikke virker interessert tilbake i det hele tatt? Jada, neida.

Det er visst natten for oppramsing av evner Christian ikke har, og som gjerne alle andre har, da (liksom). Og da må jo evnen til å legge unødvendige tanker, saker, hendelser og bekymringer fra seg av og til, nevnes. Her skal grubles. Til alle døgnets tider. Over de minste og ubetydeligste ting. Gnage gnage. Gruble gruble. Snakke med seg selv. Bruke lang tid på å sovne.

Det finnes enormt mye mer. Men det finnes også evner jeg faktisk har.

Midtpånattablogg, Solna, Stockholmish, Sverige. Natta.

Politikk, religion, krig og fred og sånt

Det er snart valg. Unge Holter har som alltid et lett valg mellom partier. Det viser seg på valgomatene også. Men du kan ikke dermed sette meg i noen bås. Det er isåfall ikke særlig trangt i den båsen, har jeg merket. Kristenkonservativsosialistbåsen, liksom. Er vel i det minste ikke så mye såkalt liberalisme inne i bildet, da. Så vet jeg i det minste noe jeg ikke er? Men skal man begi seg ut på å definere liberalisme, kan man fort bli forvirra. Vel, en av mine unge fettere er uttalt liberalist, og han har jeg ikke mye politisk til felles med, ihvertfall. 

Det er godt mulig at jeg bare ønsker å være litt spesiell, altså. Men jeg skjønner ikke helt hva folk driver med. En ting er at sosialistene vil ha kristendommen utradert. Det er uforståelig nok. Men at kristne stemmer for kutt i alkohol- og bensinpriser og rasering av norsk kulturliv? Kutt bistanden og gi oss lavere skatter? Ere mulig?

Konservativ? Teologisk sett, ja. Men politisk sett, nei, ikke noe særlig. Tror jeg. Sosialist? Nei, den er for drøy. Liberalist? Definitivt ikke. 

Jeg kunne ha gått mer konkret inn på politiske standpunkter her. Det dropper jeg. Ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg ikke har hele dagen fri. Og valget den 14. september er uansett enkelt. Måtte bare bable litt.

Kardemomme

Likegyldighet. Samfunnet er gjennomsyret av det. Norge er av de aller verste. Det er helt utrolig hva vi lukker øynene for, hva vi bevisst eller ubevisst velger ikke å se. Det er ikke så nøye. Det er ikke så farlig. Det har ingen betydning hva jeg sier eller gjør uansett. Det har ikke noe å si hva man tror på. Hva man gjør. Bare man ikke plager noen.

Jeg liker ikke Kardemommeloven. Den er tannløs, uten initiativ, uten iver, uten kraft, uten kjærlighet.

Perspektiv

Hodet er komplisert. Noen jeg kjenner godt både tiltrekkes og plages av de minste og største utfordringer. Faglige utfordringer. Gudsrelaterte utfordringer. Mellommenneskelige utfordringer, ikke minst. Utfordringene kan være store i seg selv, men ofte er de i utgangspunktet ganske små. Noen kødder med perspektivet ditt. Som om ikke du klarer å kødde det til på egenhånd, liksom. 

Gud har bra perspektiv. Ikke så rart, kanskje, hvis man ser for seg Han der oppe og oss her nede. Men Gud er her nede også. Med perspektivet i orden. Jeg tror at vi er skapt til å leve i samfunn med Han. Det er to ting jeg er helt avhengig av: Guds kjærlighet og fyfo ute i naturen. Særlig det første, naturligvis, men det er utrolig hva en svett tur i Guds frie natur kan gjøre med det skeive perspektivet. Fysisk og mental helse. Dritbra.

Plagedager

Noen dager er bare sånn. De blå tonene blir litt for blå. De røde tonene blir litt for røde. Ordene som kommer ut blir litt surere enn de som var inne i hodet for litt siden. Kaffen blir for sterk. Den minste lille ting tar en evighet. Og skulle det være noe positivt i gjære, er det borte på et blunk. Regnet pøser ned, ikke akkurat når regnbuksa er på, men definitivt når den er tatt av igjen. Skal man gjøre med en sånn dag da? Krølle den sammen, hive den i søbbelbøtta og gå ut med den i den store containeren med en gang? Kanskje ringe til BIR og true dem så de kommer og tømmer, bare sånn for sikkerhets skyld? Hm. Gruble. Nei. Ikke noe hakunamatata her i gården.

Prioriteringer

Jeg bruker av og til endel krefter på å tenke på og gruble over hva jeg skal prioritere å gjøre først av alt jeg skulle ha gjort, og hvordan jeg snart skal få kontroll over livet, slik at alt liksom bare kan flyte. Av og til får jeg tatt et skikkelig tak. Da dukker det opp en hel del andre ting som jeg "må" gjøre, bare på et litt annet nivå, et nivå som jeg ikke har turt å tenke så mye på. Så hoper det seg opp igjen, og detter ned på det første nivået, der hvor det pleier å være. Det finnes et enda lavere nivå også, har jeg merket. 

Det klokeste mennesket som har satt sine ben på jorden sa en gang noe som treffer denne utfordringen midt i blink (Matteus, kap. 6, vers 33). Det er faktisk det eneste som fungerer, som skaper flyt. Her er det to viktige aspekter: Det mentale aspektet, at man rister litt i sitt eget perspektiv på livet, og lettere kan se hva som er viktigst, senke stressnivået. Men også det konkrete aspektet: Jeg vet at det faktisk fungerer å ta dette verset helt bokstavelig, å helt konkret søke Gud først. Det gir velsignelse over alt "det andre". Det er et løfte. Jesus holder løftene sine. Men jeg må stadig komme tilbake til dette, jeg glemmer det ofte. Eller lenge. Man må av og til bare bruke hodet og gjøre det!   

Gud er god

Uskrevne regler og feil muskulatur

Når jeg ikke kan løpe, pga den teite foten, må jeg sykle istedet. Sykle er forsåvidt morsomt, men det er så mye man skal tenke på og kunne. Man må kunne skifte dekkslanger (fort..), bremseklosser og felgbånd, kunne teknikken med å sette skoene fast i pedalene på et øyeblikk, være akkurat passe dristig i trafikken, ha god nok balanse, unngå alle humper og sprekker og steiner og glassbiter i veien, kunne alle tegn og "regler" om å kjøre i felt (når skal man bytte på å dra, når er det lov å rykke fra, er det greit å snike seg inn i dette feltet her..?) Og hva hvis kjedet hopper av? 

Så  er det jo selve arbeidet med å trå, da. Vondt i låra, både foran og bak og på siden. Melkesyre. Lang tur, vondt i rumpa, stiv i skuldrene, sliten i ryggen. Tørst. Sulten. Melkesyre. Det er leggene jeg har muskler i, ikke låra. Og andpusten blir man jo bare hvis det kommer en laang, bratt oppoverbakke. Men det hjelper jo ikke å ikke være andpusten, hvis beina er helt gele. 

Men sykle, det skal jeg. Helt fra Bergen til Voss. Idiot. Glad idiot.

Knøttesang

Det finnes noen ting, men ikke så veldig mange, som kan måle seg med 10-11 knøttesangere som klapper og synger og danser og smiler og ler og gråter og ser på deg med store, forundrede øyne. Kjedelig er det iallfall ikke. God trim er det derimot, selv for en godt over middels trent musiker, man må hoppe og danse og gjøre bevegelser samtidig med at man synger veldig tydelig tekst hele tiden. Litt strev og stress er det. Men det er så til de grader verdt det, bare for å få oppleve litt ekte musikkglede. Og fortelle en bibelhistorie til (ganske) lyttende ører. 

vp

Det er jeg som er vinglepetter. Blogg her og blogg der og blogg her.