Grethe, Grandtanta mi

Grethe Svanhild Myrvold ble født i 1924, og bodde hele sitt liv på Eidsvoll. Onsdag forrige uke døde hun, 88 år gammel. Hun hadde vært syk en stund, og særlig den siste tiden. Det var helt forventet, og ikke minst: hun ønsket selv å få slippe nå, hun trivdes ikke lenger med livet. Klarte seg ikke selv, bodde ikke lenger hjemme i huset sitt på Fjeldberg.

Jeg husker tante Grethe fra min egen barndom, vi treftes endel i forbindelse med familieselskaper og slikt. Hun var ganske stor på den tiden, og snakket naturligvis dialekt: "Du skjønner dæ, Krestian, at a tanta Grethe, hu har eti altfor mange pottitter! Derfor er a så svær!", sa hun ofte om seg selv. Nå var det jo ikke slik at vi spurte om en forklaring på kroppsstørrelsen, vi var da veloppdragne. Men hun forklarte det likevel (det er naturligvis godt mulig at vi stirret nysgjerrig..)

Tante Grethe var alltid blid og hyggelig mot oss, og selv hadde jeg et godt forhold til henne også i voksen alder. Etterhvert ble det jo sjeldnere at vi treftes, ettersom hun ble eldre og skjørere og jeg flyttet langt unna. Men gjennom min mormor, hennes søster, hørte jeg alltid litt om henne. Og jeg fikk også gleden av å kjøre mormor til Eidsvoll på besøk et par ganger, noe jeg satte stor pris på.

Og så kalte hun lillesøstra si, min mormor altså, for "Vesla". Det fortsatte hun med hele livet, noe jeg synes var både fascinerende og sjarmerende. Mormor, som jeg har et veldig nært forhold til, en dame nå i åttiåra. Vesla.

Jeg dro i begravelsen. Fordi jeg ville det, og ikke minst også fordi jeg ville treffe mormor og gi henne en god klem. Være der for henne. Jeg spilte også, fikk bidra med det jeg kunne. Det var i aller høyeste grad verdt den lange turen.

Tante Grethe trodde på "han Gud". Det gjør jeg og. Forfremmet til herligheten, sier vi i Frelsesarmeen. Hvil ifred, kjære tante Grethe, i din Faders hender.

Røverdattera mi

Ronja Røverdatter, filmen, har gått noen ganger her i huset i det siste. Det er min 7 1/2 - årige datter som har fått dilla. Det skjønner jeg godt. Ikke bare fordi det er en god film, utsprunget fra en god bok, med masse humor og energi. Men hun kjenner seg igjen i røverdattera. Underbevisst, naturligvis. Iallefall kjenner jeg henne igjen. I temperamentet, engasjementet, staheten, det lure smilet. Kombinert med en sterk kjærlighet til menneskene rundt seg. For ikke å nevne det blikket hun setter i faren sin til stadighet..

Som vi har krangla. Om de små hverdagstinga. Måltider, påkledning, lekser, øving, alt sammen. Og det er en stahet og en utholdenhet av de helt sjeldne. Det kan nok komme godt med. Hun lærte å sykle helt på egenhånd på den måten.. Men som det irriterer meg innimellom. Den urimeligheten, det enorme behovet for å styre sjappa, koste hva det koste vil. Og, jada, det finnes mange metoder å løse disse situasjonene på, både korrekte og inkorrekte sådanne. Ikke noe av det funker liksom helt. Og jeg er naturligvis en dust stadig vekk også (forhåpentlig i litt mindre grad enn røverpappaen, da).

Men så er hun naturligvis helt fantastisk likevel. Etter en dag med noen utfordringer er samtalen, lesestunden, nattaklemmen av beste sort. Hun er verdens beste 7-åring. Den far/ datter - greia er sterke saker, altså. Røverdattera mi.

Krigens skjønnhet og sorg

Jeg har lest ut neste Peter Englund - bok, som har originaltittel "Stridens skönhet och sorg". Boka er spesiell. Den er glitrende skrevet. Med sine ekte skildringer fra 19 personer som opplevde første verdenskrig på nært hold, er den engasjerende og rørende. Med sine fyldige fotnoter underveis er den samtidig opplysende og lærerik. Anya Bratberg skrev i sin anmeldelse av boken (i Kulturspeilet) at hun syntes den burde inn i den videregående skoles pensum, da all statistikk og fakta i historiebøkene gjerne kan være litt avstandsskapende. Her får vi et helt annet nærhetsforhold til hendelsene, og når det skildres fra "bakkenivå", får man jo dessuten den usminkede versjonen helt direkte. Det betyr ikke at alle kildepersonene har et negativt eller problematisk forhold til krigen, i alle fall ikke i 1914 Her ligger vel også forklaringen på tittelen; "skjønnhet" spiller på nettopp denne begeistringen og gløden mange av de stridende hadde i krigens startfase. Det var ikke måte på hvor mye positivt som skulle komme ut av dette, både på det personlige plan og på det nasjonalpolitiske plan.

Englund skriver meget godt. Denne kombinasjonen av personlige skildringer og fakta er helt uslåelig når den håndteres på denne måten. Boka anbefales for alle, og det på det aller sterkeste.

Englund og Ufredsår/ Holter og bøkene

Peter Englunds "Ufredsår" (1993, norsk utgave 2010) handler om 30-årskrigen, Sveriges triumfer og nederlag, 1600 - tallets dagligliv og mentalitet, sett både med fattige og aristokratiske øyne. Den følger også en bestemt historisk person gjennom hans kontakt med hendelsene i Europa på denne tiden. Nå er nok jeg spesielt svak for nettopp denne type bøker, hvor man kombinerer historiske fakta med menneskeskjebner. Peter Englunds måte å gjøre dette på er dessuten mesterlig. Uansett må jeg anbefale denne boken på det aller sterkeste, den er meget lærerik og spennende. Og viktig. Det å tilegne seg kunnskap om tidligere tider generelt, og ikke minst nettopp historien om og rundt de store krigene, hvordan datidens mennesker forholdt seg til fenomenet krig, hva som gjorde mentaliteten så annerledes enn vår idag (..?..), er noe vi virkelig trenger. Vi trenger det for ikke å miste perspektiv, vi trenger det på en annen måte enn den vi får fra tv - og internettnyheter fra fjerne land, hendelser som vi stiller oss likegyldige til, distanserer oss fra. Til tross for at man i nyhetsbildet kan se ekte bilder av hendelsene, er det som om de likevel er nærmere, mer ekte og mer engasjerende når man leser en velskrevet bok.


Jeg elsker å lese. Men gjør det altfor sjelden. Hvorfor? Fordi jeg er så usannsynlig rastløs. Når jeg bare klarer å legge fra meg det som kverner oppe i hodet, ta en pause fra jobbing og klesvask (to ting som jo aldri gir naturlige pauser..) og sette meg ned med en god bok, er det alltid en god opplevelse. Lesing er sunt, godt og ekstremt viktig. Nå har jeg virkelig gløden. Englunds nye bok er allerede åpnet, jeg håper å bruke litt kortere tid på den enn den ovennevnte.

Dag 3: Kraftprøven - seniorene danner rammen

Selve dagen. Barns Green Half Marathon. Gutta gjorde alle en iherdig innsats, de fleste med godt eller iallfall godkjent utfall. Løypa er tung. Senior Eirik perset med 4 minutter der fremme. Været var greit, riktignok med litt duskregn. Undertegnede dannet som ventet baktroppen, men løp etter planen og bra til halvveis og litt lenger. Etter ca 15 km, var det helt stopp og kun keitete jogging resten av løypa (km - tidene varierte altså fra ca 4 blank til drøyt 7, det er hva man kaller en kjempesmell). Altså nok et mislykket halvmaratonløp. Der må trenes mer! Så får man holde seg til de noe kortere løpene en stund fremover.
Seniorene (undertegnede er fremdeles for senior å regne i utlandet..) har dermed sørget for (regner jeg kaldt og rolig med..) tidenes største tidsspenn på veteranturen, ca 25 minutter fra beste til verste. Det er da noget! Historisk.
Stemningen er på topp hos alle deltakere, og kvelden er ennå ung. Vi har spist og drukket før dusjen, nå skal der spises og drikkes etter dusjen. Bloggenschluss!

Dag 2: Jogg, Krig, Fotball og Shopping

Etter en kjapp engelsk frokost var det bare å skifte til løpetøy igjen, den obligatoriske joggeturen dagen imellom skulle gjennomføres. Riktignok var vi bare tre stk, men vi unnagjorde 8 km i sone 1 (rundt hele Hyde Park), tradisjonen tro. Så måtte noen av oss også få med oss både 1. og 2. verdenskrig på rekordtid (Imperial War Museum - anbefales), før det for enkelte bar av gårde til fotballstadion (undertegnede husker ikke hvilke(n) engang, ikke nok med at de delte seg i to og så to forskjellige kamper, men så bar det rett på puben etterpå for å følge en kamp der også.. hjelpe og trøste). Unge Holter brukte tiden mer fornuftig: handle for litt for mye på HMV (i den klassiske avdelingen) samt tråle hele Oxford Street i begge retninger.


Vi avsluttet dagen på en ypperlig italiensk restaurant, og har tenkt mye på hvordan vi skal klare å komme oss opp til riktig tid i morgen for avreise til turens hovedmål, Barns Green Half Marathon, med et sammensurium av norsk og engelsk tid, samt tilbakestilling av klokken i natt (vintertid). Dette blir spennende..

Guttetur i London - dag 1

Vareggs veterangjeng er tradisjonen tro i London for å løpe i slutten av oktober. Undertegnede er i denne sammenheng debutant (som veteran og som turdeltaker) Første dag - og første løp - er gjennomført. Løpet, som bare er 5 km og vel sees på mest som en liten oppvarming til søndagens kraftprøve, kunne vært en god del bedre for mitt vedkommende, men det får så være. Hadde både hodepine og uggen følelse i kroppen før start, og i tillegg raste jeg ut i altfor høyt tempo den første kilometeren (uerfaren som en debutant skal være..?). Uansett var det fint å løpe i Hyde Park. Ellers er det spising og drikking, og unge Holter klarte til og med å få med seg en ekte barokk - konsert utpå kvelden: Tenoren Ian Bostridge og barokkensemblet Europa Galante med Fabio Biondi. En herlig opplevelse, flott musikk og flott musisering:-) Litt roting med undergrunnsbanen må til når man heter Christian Holter, men fant fram! (er ikke så lett når det er flere stasjoner med samme navn litt fra hverandre..)