Guttetur i London - dag 1

Vareggs veterangjeng er tradisjonen tro i London for å løpe i slutten av oktober. Undertegnede er i denne sammenheng debutant (som veteran og som turdeltaker) Første dag - og første løp - er gjennomført. Løpet, som bare er 5 km og vel sees på mest som en liten oppvarming til søndagens kraftprøve, kunne vært en god del bedre for mitt vedkommende, men det får så være. Hadde både hodepine og uggen følelse i kroppen før start, og i tillegg raste jeg ut i altfor høyt tempo den første kilometeren (uerfaren som en debutant skal være..?). Uansett var det fint å løpe i Hyde Park. Ellers er det spising og drikking, og unge Holter klarte til og med å få med seg en ekte barokk - konsert utpå kvelden: Tenoren Ian Bostridge og barokkensemblet Europa Galante med Fabio Biondi. En herlig opplevelse, flott musikk og flott musisering:-) Litt roting med undergrunnsbanen må til når man heter Christian Holter, men fant fram! (er ikke så lett når det er flere stasjoner med samme navn litt fra hverandre..)

Pappaperm

Jeg er i pappaperm. Lang pappaperm. Et helt arbeidsår. Det er bare så ubeskrivelig bra. Snakk om å ha det som den berømte plomma i det berømte egget. På morgenkvisten er det felles frokost. Så sendes først fruen av gårde på jobben, deretter 2 skolebarn: en førsteklassing og en tredjeklassing (Alle tre må man passe litt på, da, at de får med seg matpakka si, sekken sin, eventuelt gymtøy eller lommebok). Så har man hus og bebis for seg selv i noen timer. Og for all del, begge disse kan by på relativt store mengder med arbeid, men noe må man jo gjøre for all den lønna man får! Makan til luksus. Værsågod, vær hjemme med den nydelige babyen din, du, lønna di kommer inn som vanlig.

Om jeg er for enda flere pappauker? Hm. Jeg må jo si at i et ellers tannløst og feigt statsbudsjett var de to pappaukene av de beste punktene. Der viser jo regjeringen i det minste en slags retning, en mening, de våger noe! Både miljø - og kultur"satsningen" er derimot en del av den samme, store vitsen. Den rødgrønne vitsen. Men med foreldrepermisjonen er det iallfall litt trøkk..

Lett for meg å si, da. Vi har jo valgt dette selv, at jeg skulle få størstedelen av permisjonen og i tillegg ha litt ubetalt permisjon på slutten. Det passet for oss. Folk vet jo selv hva som er best for sin egen familie? Neppe. Jeg er ikke politiker, og trenger ikke å si at folk vet best selv. Jeg vil påstå at enda mer pappa hjemme er både samfunnsnyttig og familienyttig. Og vi trenger det, både samfunnet og familien. Det betyr naturligvis ikke at alle behøver å gjøre som oss, det må være rom for ganske stor variasjon. Men jeg liker tendensen, enda så lite "rødgrønn" jeg er.

Dette kunne man blogget side opp og ned om. Er ikke svart - hvitt, dette heller. Men at en lang pappaperm er bra for pappa (ihvertfall!), bra for barnet, bra for familien, bra for samfunnet og bra for mor, det er jeg helt overbevist om.

Pappafrustrasjoner

Det er ikke alltid like enkelt å være pappa til et hunntroll på 5 år, som visstnok har en mental alder på 6,5 og skal begynne på skolen et år for tidlig, men som har valgt å beholde 3-års-trassen en stund til. Kom ikke her å si at det ikke er forskjell på unger i utgangspunktet. Da vet du ikke hva du snakker om. Det er bra å være selvstendig, altså. Stahet kan også komme godt med. Man kan lære en hel del, for eksempel. Sykle, knyte skolisser, gå fiskebein opp skibakken. Men det kan være en tålmodighetprøve å takle denne staheten i kombinasjon med et velutviklet temperament samt behovet for å gjøre motsatt av det hensiktsmessige til enhver tid og selvfølgelig vinne alle kamper. Temaet kan være hva som helst; leggetid, start på måltider, gjennomføring av måltider, sluttføring av måltider, oppstandelse, komme inn til kvelden, bli med hjem fra barnehagen. Og evnen til å være en "really annoying kid sister" kunne man skrevet bok om.

Men så er´a jo god og, da. Helt fantastisk, i grunnen. Og det er sikkert en hel masse grunner til dette opprøret som jeg burde ha sett. Kanskje ble det litt vanskelig med dette nyeste familiemedlemmet, som hun jo absolutt er svært så opptatt av, men likevel? Eller er jeg for lite sammen med henne? Hever jeg stemmen for raskt? Er jeg for opptatt av alle grensene som skal settes? Eller er grensene for sløve?

Lytte til, prate med, forklare for, være forståelsesfull overfor, blabla, høres fint ut i teorien. Selvsikkerheten og den selvsagte logikken til en bestemt 5 - åring er verre å hamle opp med enn de mest krampaktige, temperamentsfulle og velformulerte sosialister (..)

Må jo bare gi det man kan av kjærlighet, omsorg og velment oppdragelse. Og ikke glemme å be om styrke og visdom fra Han som har skapt henne.

Mirakel

Det finnes neppe noe vakrere. Kan ikke komme på noe. Et barn, snart 5 dager gammelt, sovende på armen min. Glatt hud. Munnen halvåpen. Rolige, men hyppige inn - og utpuster. Små, hvite prikker på den lille, runde nesa. Små hårtuster som stikker opp liksom tilfeldige steder på det lille hodet. Enda lett flattrykkede ører. Røde utslett på haka. Perfekte utslett. Pysj med små løver, krokoer og sjiraffer på. Små, ujevne grynt og sukk.

Pappa kjenner det i armen nå. Mirakel på venstre arm, blogger med høyre hånd. Vil ikke legge miraklet fra seg.

Nytt år, nye muligheter

Nye muligheter til å sove for lite. Bekymre seg for mye. Rote seg bort i perspektivskalaen. Syte og klage. Spille toner i hytt og skvatt. Pådra seg skader. Kjefte og krangle. Være generelt mistenksom og misunnelig. For å nevne noe.

Eller. Kanskje. Omvendt. ?.

Uevner og ikkesanser

Stockholm. Jeg eier ikke retningssans. I dag løp jeg meg bort, i verdens enkleste trasé. Ikke første gang, akkurat. Hvordan skal jeg kunne vite hvor hva er når jeg har svingt 15 grader hit og 23 grader dit og 147 grader neste gang? Helt umulig. Går ikke. Men løpe i fremmede byer, det skal jeg. Uansett. Finner jo fram til slutt. Kanskje.

Det var retningssansen. Så var det konversasjonsevnen. Den glimrer også med sitt fravær. Altså, det å snakke med folk en ikke kjenner, om et eller annet, hva som helst. Håpløst. Kan du ikke bare snakke da? Det er jo mye verre om det blir pinlig stille, eller om den andre personen spør deg om masse greier og du ikke virker interessert tilbake i det hele tatt? Jada, neida.

Det er visst natten for oppramsing av evner Christian ikke har, og som gjerne alle andre har, da (liksom). Og da må jo evnen til å legge unødvendige tanker, saker, hendelser og bekymringer fra seg av og til, nevnes. Her skal grubles. Til alle døgnets tider. Over de minste og ubetydeligste ting. Gnage gnage. Gruble gruble. Snakke med seg selv. Bruke lang tid på å sovne.

Det finnes enormt mye mer. Men det finnes også evner jeg faktisk har.

Midtpånattablogg, Solna, Stockholmish, Sverige. Natta.

Politikk, religion, krig og fred og sånt

Det er snart valg. Unge Holter har som alltid et lett valg mellom partier. Det viser seg på valgomatene også. Men du kan ikke dermed sette meg i noen bås. Det er isåfall ikke særlig trangt i den båsen, har jeg merket. Kristenkonservativsosialistbåsen, liksom. Er vel i det minste ikke så mye såkalt liberalisme inne i bildet, da. Så vet jeg i det minste noe jeg ikke er? Men skal man begi seg ut på å definere liberalisme, kan man fort bli forvirra. Vel, en av mine unge fettere er uttalt liberalist, og han har jeg ikke mye politisk til felles med, ihvertfall. 

Det er godt mulig at jeg bare ønsker å være litt spesiell, altså. Men jeg skjønner ikke helt hva folk driver med. En ting er at sosialistene vil ha kristendommen utradert. Det er uforståelig nok. Men at kristne stemmer for kutt i alkohol- og bensinpriser og rasering av norsk kulturliv? Kutt bistanden og gi oss lavere skatter? Ere mulig?

Konservativ? Teologisk sett, ja. Men politisk sett, nei, ikke noe særlig. Tror jeg. Sosialist? Nei, den er for drøy. Liberalist? Definitivt ikke. 

Jeg kunne ha gått mer konkret inn på politiske standpunkter her. Det dropper jeg. Ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg ikke har hele dagen fri. Og valget den 14. september er uansett enkelt. Måtte bare bable litt.