AXTRI. Opplevelse, nedtur og bekreftelse.

Galskapen er gjennomført. Førtiårskrise ultra. Jeg overlevde, men har litt blandede følelser. Her kommer den obligatoriske Race Report, som seg hør og bør for en ekte triatlet. Den skal også være litt for lang. Det er den.

Utgangspunktet. Jeg skrev før AXTRI at det var to ting jeg var særlig spent på. For det første vanntemperaturen. Svømmingen er jo først, og det er litt vesentlig å komme seg helberget gjennom denne for å kunne fullføre konkurransen. Men ikke minst var jeg usikker på den totale utholdenheten. Lange konkurranser har aldri vært mitt sterke kort, jeg trives best med 3 og 5 km eller korte motbakkeløp. Det lengste jeg hadde vært med på før dette var Bergen-Voss på sykkel, da var jeg helt utmattet og tom på slutten begge gangene. (Og det varte jo da "bare" i 5,5 timer..) Men en viss optimisme hadde likevel bygget seg opp de siste månedene.

Både løps- og sykkelform har nemlig vist seg å bli stadig bedre utover i sesongen. Løpsformen har vært bra lenge, blant annet bekreftet gjennom en god Ulriken opp i mai, en god 10 km litt tidligere og dessuten pers på 5 km gateløp i juni. Sykkelformen har i kjent stil blitt bedre og bedre ETTER rittene i mai/juni, og klatreformen viste seg å være på bra nivå da vi prøvde sykkeletappen i begynnelsen av juli. Det virker nå kanskje som om jeg er en erfaren syklist. Det er jeg ikke, iallfall ikke i konkurranser. Men jeg har skjønt litt hvordan dette med sykkelform funker...

Svømmingen er jeg jo mer usikker på. Der er jeg virkelig uerfaren, men tenker jo likevel at jeg alltids skal komme meg gjennom, bare ikke det er altfor kaldt i vannet.

Altså var jeg ganske optimistisk - tross alt - da det nærmet seg. I tillegg var vi en fin gjeng tilknyttet Fjellgeitene og Varegg som i mange måneder har samarbeidet om forberedelsene til dette, det sosiale ved et slikt arrangement er en svært viktig positiv faktor. Jeg var klar til dyst. Lørdag morgen var jeg overhodet ikke nervøs, jeg gledet meg. Været var strålende og vanntemperaturen var over 12 grader. Jeg hadde opparbeidet meg en ambisjon om å kjempe med 9-timersgrensa.

Svømmingen gikk over all forventning. Ganske typisk egentlig, det du er mest usikker på og bekymret for kan vise seg å gå greiest av alt. Slik er det ofte i musikeryrket også. Rett nok var det som vanlig fullstendig kaos i starten, armer og bein og folk overalt. Man ble regelrett svømt over av ivrige medkonkurrenter. Men jeg beholdt roen og fant en slags rytme. Etter første bøye begynte jeg faktisk å fokusere på teknikk (!) - strekk ut, ta tak i vannet, høye albuer, press pannen ned. Plutselig var det over, på under 35 minutter (selv om det absolutt ikke var 1900 m, men endel kortere).

Jeg stresset ikke med skifting, det tok ca 5 min før jeg satt på sykkelen. Første oppstigning fra 0 til 1300 høydemeter var i hovedsak helt nydelig. God driv uten å presse nevneverdig, nøt utsikten og været. Jeg syklet forbi mange og traff på flere kjente som jeg pratet litt med underveis. Ørjan syklet forbi, etterhvert også Fredrik. Torunn passerte jeg. Etterhvert tok jeg igjen Ørjan og Morten, og syklet med dem til toppen. Vi møtte vinden en stund før toppen, men det gikk greit. De kjente fjesene forsvant da vi nådde "platået" (det svært kuperte sådanne). Mats kom også susende forbi. Etter matstasjonen startet nedkjøringen på andre siden av fjellet. Her er jeg ikke så tøff som de fleste og ble forbisyklet av 10-15 pers. Tar dem i motbakken, tenkte jeg  :-/ Lite visste jeg om hva som ventet.

Vår fantastiske heiagjeng Cathrine og Elisabeth ga meg et ekstra puff ved vending. Jeg var likevel innstilt på å ta det litt rolig i begynnelsen av andre oppstigning, litt stiv og kald etter nedkjøringen og friskt i minnet hvordan jeg følte meg på slutten av denne da vi prøvde traseen i juli. Jeg hadde ikke syklet mer enn 100 meter etter vending før en svært lite velkommen lyd trengte seg inn i øregangene: poffffffffff... Nei! Ikke det! Og jeg som ikke hadde trent på det engang. Jeg hadde jo ikke punktert med den nye sykkelen. Før nå. I noen sekunder tenkte jeg at nå var det over. 

Så skjedde noe ganske utrolig. Og fantastisk. En av folkene som sto i svingen der kom bort til meg og sa: dette fikser vi! - Å, gjør vi det? Eh, ja, det gjør vi! Han satte igang, jeg fant frem utstyr, han gjorde jobben. Jeg tenkte plutselig på om det var slik at dette kanskje ikke var lov engang, at noen hjalp deg
med å skifte dekkslange. Jeg visste ikke svaret, men det var uaktuelt å stoppe den hjelpsomme mannen, for å si det slik. I etterkant har jeg iallfall ikke funnet noe tegn på at det skulle være ulovlig heller. (Her må jeg bare skyte inn at jeg KAN skifte dekkslange, altså, men når det er lenge siden sist tar det gjerne litt lang tid)

Det tok under 10 minutter, og jeg var igang igjen. Jeg hadde nok mistet litt av motivasjonen, passeringen ved Erdal hadde vært akkurat litt foran mitt hårete mål, og nå var jeg plutselig bak skjema og visste at jeg måtte være forsiktig oppover. Jeg var også forberedt på kraftig motvind på toppen. Jeg tok det med ro, likevel ble det fryktelig tungt da jeg nådde ca 1000 høydemeter, det var her motvinden begynte å komme også. Da jeg endelig nådde matstasjonen på toppen stoppet jeg i ca 3 minutter og fikk i meg sårt tiltrengt næring. Vinden var sterk, så jeg tredde på meg den tynne jakka også. Jeg var et stykke bak skjema og visste hva som kom: en drøy mil med kupert vei, ganske heftige bakker og mye motvind. Her slo jeg fra meg å klare etappen på 5:15. Kanskje kunne jeg klare 5:30? Sannsynligvis ville vinden blåse feil vei den siste biten fra Aurland til T2 i Vassbygdi også.

Det med vinden stemte. Over fjellet klarte jeg meg ganske bra, hadde fått litt energi av matstoppen og jobbet bra med hodet. Etter nedkjøringen var det derimot litt verre. En mil med slak oppover og ganske tøff motvind. Og så kjente jeg jo hvordan bena mine var. Min respons til de supre heiadamene ved T2 var litt mer tilbakeholden og innesluttet enn forrige gang (Det samme kan altså ikke sies om dem, de vant heiagjengkonkurransen med stor margin!). Stresset ikke her heller, og la ut på løpeetappen.

Jeg så på klokken at jeg med en god etappe - hvis jeg løp så fort som jeg hadde planer om på forhånd - hadde en mulighet på 9 timer fremdeles. Selv om sykkeletappen tok lengre tid, hadde jo svømmingen tatt mye kortere tid enn planlagt. Jeg begynte joggende og tenkte at det forhåpentlig ville bli lettere bare jeg kom igang. Da stigningen begynte var det som om de siste små kreftene forsvant. Caroline kom lett og glad forbi ganske tidlig. Jeg var nok ikke så fryktelig positiv i min respons til henne (beklager, Caroline), var altfor sliten til slikt. Jeg skjønte veldig raskt at jeg var nødt til å justere målet mitt kraftig. Løping skulle være min sterkeste gren, men ikke idag. Ikke nå.

Jeg har etterpå omdøpt løpeetappen til "krypeetappen". Rett nok var jeg ikke nede på alle fire, men jeg kunne like gjerne ha vært det. Løping ble det iallfall fint lite av. Jeg satte den ene foten foran den andre og prøvde å ikke tenke på hvor langt og lenge det var til dette var over. Aldri noensinne har jeg vært så sliten. Da Torunn passerte meg ca halvveis i etappen, så hun meg inn i øynene og lurte på om jeg var tilstede... (Takk for omtanken, Torunn). Det var jeg. Men på det tidspunktet ville jeg helst bare legge meg ned på bakken og bli der. Heldigvis var det lite vits i å snu, like greit å fortsette. 

Det gikk så seint at jeg etterhvert tenkte at 10 timer kunne bli vanskelig nok. Fryktelig mange tunge tanker og tunge skritt senere skjønte jeg at jeg faktisk snart var i mål, og klarte å mobilisere til rolig joggetempo de siste 2 km. Å komme i mål var først og fremst en enorm lettelse, selv om skuffelsen over resultatet også lå og ulmet. Heiagjengen var på plass her også, fremdeles like høylytt og herlig :-) Utrolig nok følte jeg meg uforskammet fin i kroppen etter målgang. Gjengen var på plass (alle kom jo mål lenge før meg :-) og det var faktisk veldig kjekt å høre hvor bra det hadde gått med alle.

Årsakene til denne kollapsen? Tja. At jeg har nektet å putte i meg gels underveis? At jeg har trent for lite mengde for en slik konkurranse (full jobb, 3 unger og masse aktivitet, 4 mil løping og 10 mil sykling i uka)? Uflaks med dagsformen? 

Alt kan stemme. Og noe av det gjør nok også det. Men jeg tror nok at det aller mest dreier seg om noe jeg delvis har visst fra før og som jeg ikke liker: jeg passer ikke så godt til ultrakonkurranser. Joda, slikt kan trenes på. Men mine 10 år med trening har vist meg at jeg ofte går på en smell på de lange løpene. Og da mener jeg ikke ultraløp, jeg har ikke prøvd maraton engang. Gi meg en 3000m på bane, en 5 km i gata, Ulriken opp, og jeg kan prestere forholdsmessig godt. Men halvmaraton eller Skåla opp har alltid vært litt vanskelig, da har det ofte kommet en smell trekvart uti løpet. Eller Bergen-Voss mot slutten.

Rett nok har jeg utvidet noe av denne lange utholdenheten i det siste. Men ikke nok. Og kanskje er 

ikke det mulig for meg heller? Jeg vet ikke. Jeg gleder meg til å prøve meg på halvmaraton igjen i Malmö i oktober, for formen er god og uten de 6 timene med knallhard jobbing på forhånd kan det jo vise seg å bli lett :-)

Men hvorfor gjorde jeg dette da, hvis jeg visste at lange utfordringer ikke var noe for meg? Jeg hadde lyst til å prøve! Og det VAR en god opplevelse, selv om det kanskje ikke ser slik ut ovenfor. Jeg er uansett veldig glad for å ha gjort det, gjennomført på under 10 timer, gjennomført i det hele tatt. Og jeg tror dessuten at man har skikkelig godt av å en sjelden gang være fysisk og psykisk så langt nede i underetasjen som jeg var de siste tre timene. Det vokser man på. Og ikke minst: jeg har fått en hel gjeng med nye venner som jeg vil trene med og konkurrere mot (i noe kortere konkurranser) i fremtiden. Takk til dere!

Os sprinttriatlon og Stoltzen opp er de nærmeste utfordringene

Hvis noen har orket å lese hele denne bloggposten, er jeg relativt imponert, i grunnen. Men den er fin å ha skrevet! Få det ut! Og jeg kan jo f eks lese den selv om en stund, slik at jeg KANSKJE unngår å melde meg på AXTRI senere en gang :-/

Peace and love og sånn <3 p="">

Pre AXTRI. De gærne har det godt

Triatlon. Svømme, løpe, sykle.

Svømming. Noe jeg - bortsett fra brystsvømming i glassmanetfart - begynte med da løpeskadene for alvor presset seg på høsten 2013: Venstre hofte først, så høyre hæl, venstre hæl, begge knærne og høyre hofte.

Først fikk jeg en rask innføring av klubbkamerat Hogne, så troppet jeg opp på crawlkurset til NLS i 12,5-metersbassenget på Landås hver onsdag. Etter en tydelig progresjon fra ikkeno til helt ok de første månedene, har det siden gått fremover i, vel... glassmanetfart. Tidvis stått stille. Av og til føltes som om det har gått bakover. Nei, ikke ryggsvømming, det er jeg vel enda dårligere på. Med progresjonen, altså. Likevel, små lysglimt innimellom. Og jeg kan crawle! I 1900 meter hvis jeg må. Og det må jeg snart.

Sykling. Det har man jo drevet med fra tid til annen, ikke minst når man har hatt vondt et eller annet sted som en konsekvens av løping. Dessuten jobbsykling og etterhvert en god del sykkelturer med pappa rundt Svinndal i Østfold i feriene. Men sykkelformen er sterkt avhengig av antall tilbakelagte mil de siste månedene, har jeg merket meg. 

Etter at jeg overtok en av pappas gamle stålrammeracere i 2009, har jeg hatt et nærmest nostalgisk forhold til den, som om jeg har eid den hele livet. Og hardnakket hevdet at det er rytteren, ikke sykkelen, som teller. Følt meg litt ekstra tøff med det gamle, tunge droget. Dette forandret seg ganske raskt da jeg etter å ha meldt meg på noe med altfor mange høydemeter innså at jeg kom til å trenge noe med "kompaktkrank" og "god utveksling", og at litt lettere vekt ville være en fordel også. Rytter - ikke sykkel - prinsippet gjelder dog fremdeles, og la det være nevnt at beløpet jeg betalte for Bianchien min var 4-sifret, ikke 5.

Løping. Har altså vært hobbyen min i drøyt 10 år nå. Fra en ganske inaktiv musikertilværelse til jevnlige treninger med ivrige Vareggveteraner og deltakelser i gateløp, motbakkeløp og etterhvert baneløp. Som tidligere blogget, jeg elsker løpingen. Men den er farlig. Iallfall alene. Nå er den ikke alene lenger. Det trives den med.

Aurland Xtreme Triathlon. AXTRI. Svømming i kaldt fjordvann (11 grader i år, kanskje?) i 1900 meter. Sykling frem og tilbake over Aurlandsfjellet, distanse 98 km, hvor man to ganger klatrer fra 0 til 1320 meters høyde. Løping (eller hva det nå blir) opp Aurlandsdalen til slutt, et halvmaraton med stigning på 800 meter. 

Under én uke igjen nå. Formen er bra. Jeg er veldig spent. På vanntempen og om jeg klarer å stå på i 10 timer. Ønsk meg lykke til, jeg kommer med ny rapport etter endt galskap.