Grethe Svanhild Myrvold ble født i 1924, og bodde hele sitt liv på Eidsvoll. Onsdag forrige uke døde hun, 88 år gammel. Hun hadde vært syk en stund, og særlig den siste tiden. Det var helt forventet, og ikke minst: hun ønsket selv å få slippe nå, hun trivdes ikke lenger med livet. Klarte seg ikke selv, bodde ikke lenger hjemme i huset sitt på Fjeldberg.
Jeg husker tante Grethe fra min egen barndom, vi treftes endel i forbindelse med familieselskaper og slikt. Hun var ganske stor på den tiden, og snakket naturligvis dialekt: "Du skjønner dæ, Krestian, at a tanta Grethe, hu har eti altfor mange pottitter! Derfor er a så svær!", sa hun ofte om seg selv. Nå var det jo ikke slik at vi spurte om en forklaring på kroppsstørrelsen, vi var da veloppdragne. Men hun forklarte det likevel (det er naturligvis godt mulig at vi stirret nysgjerrig..)
Tante Grethe var alltid blid og hyggelig mot oss, og selv hadde jeg et godt forhold til henne også i voksen alder. Etterhvert ble det jo sjeldnere at vi treftes, ettersom hun ble eldre og skjørere og jeg flyttet langt unna. Men gjennom min mormor, hennes søster, hørte jeg alltid litt om henne. Og jeg fikk også gleden av å kjøre mormor til Eidsvoll på besøk et par ganger, noe jeg satte stor pris på.
Og så kalte hun lillesøstra si, min mormor altså, for "Vesla". Det fortsatte hun med hele livet, noe jeg synes var både fascinerende og sjarmerende. Mormor, som jeg har et veldig nært forhold til, en dame nå i åttiåra. Vesla.
Jeg dro i begravelsen. Fordi jeg ville det, og ikke minst også fordi jeg ville treffe mormor og gi henne en god klem. Være der for henne. Jeg spilte også, fikk bidra med det jeg kunne. Det var i aller høyeste grad verdt den lange turen.
Tante Grethe trodde på "han Gud". Det gjør jeg og. Forfremmet til herligheten, sier vi i Frelsesarmeen. Hvil ifred, kjære tante Grethe, i din Faders hender.
